Gå tillbaka till artikeldetaljer Fra skjøre trykk til hard skjerm

Astrid Nora Ressem

Fra skjøre trykk til hard skjerm

Publisering av skillingstrykk

I de senere årene har det vært en merkbar økning i interessen for skillingsviser og skillingstrykk igjen. Ved Nasjonalbiblioteket i Norge (NB) og tidligere Norsk visearkiv har vi fått flere spørsmål etter viser og trykk fra forskere og utøvere, og i 2015 kom Svenskt visarkiv med antologien Tryckta visor. Perspektiv på skillingtryck som källmaterial med Märta Ramsten, Karin Strand og Gunnar Ternhag som redaktører. Boka befestet at dette var et kildemateriale som kunne åpne opp for et vell av nye innganger til forskning. Vi må flere år tilbake for å finne omfattende utgivelser og forskningsprosjekter på skillingstrykk i Norden, deriblant Margareta Jersilds doktoravhandling Skillingtryck. Studier i svensk folklig vissång före 1800 (1975), Iørn Piøs magistergradsoppgave Produktionen af danske skillingsviser mellem 1770 og 1821 og samtidens syn på genren (1969) og Torunn Eriksens hovedoppgave Skillingsviser. En analyse av folkelige viser, basert på samlinger av skillingstrykk fra Nord Norge (1986).

Tilbake til dagens situasjon ser vi at det har skjedd mye på kort tid. Det har nylig kommet i gang et forskningsprosjekt ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) i Trondheim: ”Skillingsvisene 1550–1950. Den forsømte kulturarven”, ledet av Siv Gøril-Brandtzæg. Et annet relevant prosjekt som ikke handler om skillingstrykk direkte, men som i stor grad berører den omreisende handelen og kulturmøtene skillingsviser og billige småtrykk var en del av, er forskningsprosjektet ”Kommunicerande konsumtion. Kringvandrande försäljare och kulturmöten i Finland 1800–1940” ved Åbo Akademi (Åbo Akademi 2019). Ved Musikverket i Stockholm springer forskningsprosjektet ”Utanförskapets röster” ut fra skillingstrykk, innspillinger og intervjuer, og i 2016 kom Karin Strands bok Brott, tiggeri och brännvinets fördärv. Studier i socialt orienterade visor i skillingtryck som ett av resultatene av dette prosjektet (Musikverket 2013). I siste nummer av ARV. Nordic Yearbook of Folklore er skillingstrykk og skillingsviser et gjennomgangstema i alle artiklene, og med bidrag av forfattere fra flere nordiske land.

Forutsetningen for å forske på skillingstrykk er at trykkene er tilgjengelige. Og nettopp dette har vært en utfordring i alle de nordiske landene. Bare ved Kungliga biblioteket i Stockholm finnes det anslagsvis 15 000 unike trykk og ved Uppsala universitetsbibliotek rundt 13 000 skillingstrykk (opplysninger i e-post fra Karin Strand). Dansk Folkemindesamling, nå en del av Det Kongelige Bibliotek i København, Danmarks Nationalbibliotek, har flere skillingstrykksamlinger, blant annet Palsbos visesamling bestående av omlag 30 000 skillingsviser og leilighetssanger (Det Kongelige Bibliotek 2019). Der finner vi også Julius Strandbergs visesamling. Finlands Nationalbibliotek opplyser på sin nettside at de har 6 600 skillingstrykk (Finlands Nationalbibliotek 2019). Ved Nasjonalbiblioteket i Oslo finnes det anslagsvis 5 000 trykk, og i tillegg ligger det mange tusen skillingstrykk spredd rundt i andre bibliotek og arkiv. Opplysninger om mange av disse trykkene og visene finnes på katalogkort, så sånn sett er det nedlagt et enormt arbeid over mange år for å gjøre skillingstrykkene gjenfinnbare, men for allmenheten har terskelen allikevel vært høy når det gjelder å få tilgang til og oversikt over hva som finnes.

Parallelt med at det skjer spennende ting på forskningsfronten, og at flere utøvere ønsker å framføre eldre viser som var i omløp på skillingstrykk, har flere av de nevnte institusjonene, og andre, påbegynt prosjekter med digitalisering av egne skillingstrykk eller av katalogkortene som i sin tid ble laget som inngang til skillingstrykksamlinger. Våren 2016 begynte en liten norsk snøball å rulle. Det ble bestemt at Nasjonalbiblioteket skulle begynne å jobbe med skillingstrykk, uvisst hvor omfattende akkurat da, men noe skulle skje. Selve oppstarten av arbeidet lå fram i tid, men det ble holdt møter med forskere fra Norsk folkeminnesamling og IKOS (Institutt for kulturstudier og orientalske språk) ved Universitetet i Oslo, som også var i gang med å arbeide med skillingstrykk, og vi arrangerte et felles oppstartsseminar våren 2017: ”Nyheter og underholdning, sladder og følelser. Åpent seminar om skillingstrykk”. Vi ble også etter hvert kjent med skillingstrykkprosjektet som var i emning ved Universitetet i Trondheim. Året etter arrangerte vi seminaret ”Frå skjøre trykk til hard skjerm. Fagseminar om bevaring og digitalisering av skillingstrykk”. Seminaret ble arrangert for å formidle noen av NBs erfaringer og valg og diskutere arkivfaglige spørsmål knyttet til arbeid med skillingstrykk.

Det er ingen opplagte eller selvfølgelige måter å legge til rette for samlinger på, heller ikke skillingstrykk. Dessuten har hver institusjon sine rammer og ressurser å jobbe innenfor, både med tanke på kataloger, økonomi, ansatte, prioriteringer, muligheter og så videre. Det er for mye å håpe på at alle skal gjøre dette likt. Det vi kan håpe på, er at flest mulig velger løsninger som på et eller annet vis kommuniserer med hverandre, slik at vi i framtiden lett kan dele skillingstrykk på skjermene våre, at vi kan hente metadata og annen informasjon fra hverandres kataloger, og at vi kan forstå hverandres systemer og tankegang. Derfor valgte Nasjonalbiblioteket med det nevnte seminaret i 2018 å dele informasjon om vår prosess og våre valg.

Denne artikkelen vil i det følgende handle om rent arkivfaglige spørsmål; emballering, bevaring, katalogisering, emneord og digitalisering; sentrale temaer for arkiv- og bibliotekansatte. Samtidig vet vi at slike nærmest tekniske spørsmål ikke bare henger sammen med økonomi, status og bibliotek- og arkivfaglig kompetanse, men også andre faglige ståsteder og valg. Valg som har betydning for hvordan man ser på et materiale, hva som blir tillagt stor eller liten viktighet og dermed oppmerksomhet, og ikke minst avgrensinger opp mot tilstøtende materiale.

Nasjonalbibliotekets samling

Det begynte med det enkle, men allikevel omfattende spørsmålet: hva skal vi gjøre med skillingstrykkene våre? Og ”våre” akkurat da, var de nesten 1000 trykkene som sto i arkivrommet til Norsk visearkiv. Norsk visearkiv ble en del av Nasjonalbibliotekets musikkseksjon i 2014, og vi visste at også NB hadde mange tusen skillingstrykk som var vanskelig tilgjengelige og spredd i flere samlinger. Med gode kolleger fra flere seksjoner og avdelinger i NB begynte vi så smått å undersøke hva som finnes her på huset i samlet form eller i form av enkelttrykk som ligger hist og pist i ulike samlinger. Og veldig tidlig dukket det utfordrende spørsmålet opp: Er dette et skillingstrykk? Grenseoppgangene mellom leilighetstrykk, visetrykk som var i omløp til kjøp og salg, religiøse og verdslige viser til utdeling i møter og foreninger er utfordrende; uklarhetene er mange og gir grunnlag for interessante problemstillinger verdig en egen artikkel og mer til. Det kan være fristende å ta med mest mulig for å gi et større bilde av kulturen(e) rundt viser på småtrykk og gi rom for diskusjoner om grenseoppgangene. Et argument mot dette er imidlertid at det ville føre til et uoverkommelig stort arbeid og en samling det blir vanskelig å orientere seg i.

Nettopp av slike grunner var det takknemlig å starte med Norsk visearkivs samling. Den var en klart avgrenset samling der de aller fleste visetrykkene helt tydelig er det vi kan kalle skillingstrykk, og det var et overkommelig antall trykk. I tillegg hastet det med å få lagret trykkene på en bedre måte.

Oppbevaring og emballering

Hvordan kunne vi sikre disse skjøre trykkene for framtiden? De fleste av visearkivets skillingstrykk er fra siste halvdel av 1800-tallet og tidlig 1900-tall, noe som innebærer papir av svært dårlig kvalitet. I 1860- og 1870-årene etablerte de første tresliperiene og cellulosefabrikkene seg i Norge, og det ble mulig å produsere billig papir i store mengder. Men syreinnholdet var høyt og holdbarheten dårlig. De eldre trykkene er laget av klutemasse med bedre holdbarhet. Norsk visearkivs skillingstrykk ble oppbevart i vanlige brune konvolutter og esker i tørt klima. Syrefritt papir og esker var kostbart og kunne ikke prioriteres, noe som begynte å merkes på trykkene. Noen av trykkene var blitt så sprø og porøse at de smuldret bare vi tok på dem.

Ved Nasjonalbiblioteket har vi konservatorer som er eksperter på papir, emballering og bevaring, og valgene ble tatt i samråd med dem. Flere alternativer var mulige, men vi valgte til slutt å legge ett og ett trykk i et syrefritt legg som igjen blir samlet i et syrefritt omslag (stort sett 10 skillingstrykk i legg per omslag), som deretter settes inn i en syrefri kapsel. Hver kapsel vil inneholde cirka 60 skillingstrykk. Etter katalogisering og digitalisering havner de i et av NBs klimaregulerte magasiner. Nå er det med andre ord håp for at de ikke forringes ytterligere.

Skillingstrykk.
Skillingstrykk som blir emballert på nytt i syrefritt legg og syrefritt omslag.

Katalogisering

Hvordan burde vi katalogisere skillingstrykkene? En del av trykkene var katalogisert fra før, både de som var overført fra Norsk visearkiv til NB, og trykk som allerede var i NB fra tidligere. Men dette var fragmentert og uoversiktlig, og mange av trykkene var ikke katalogisert i det hele tatt. Visearkivet hadde en katalog på papir og en på data, Visekatalogen, der skillingstrykk var katalogisert og sett i sammenheng med skillingsviser som også fantes andre steder; i bøker, håndskrevne manuskripter, LP-plater, kassetter, CD-er med mer. NB har en kortkatalog over eldre visetrykk, bestående av cirka 13 000 kort, der svært mange av disse viser til skillingstrykk. Alt dette er vel og bra, men med noe registrert her, annet der, og mye ikke katalogisert i det hele tatt, har det vært vanskelig å finne fram til trykkene for ansatte i NB, og det aller meste er ikke søkbart for interesserte utenfor huset. Med dette prosjektet ønsket vi å samle alt i én katalog, i et felles katalogsystem.

Hvilket katalogsystem skulle vi så velge når vi nå fikk muligheten til å begynne arbeidet med å samle alt i én katalog? Skulle vi for eksempel lage en egen katalog, spesialtilpasset skillingstrykk? Eller bruke en allerede eksisterende katalog? Det er fristende å få spesialutformet en katalog som er skreddersydd for et bestemt materiale, men ut fra tidligere erfaringer visste vi at slike kataloger er sårbare. For Nasjonalbibliotekets del er det viktig at vi bruker en katalog eller plattform som er robust, en som er såpass stor og mye brukt at den ikke bare blir liggende som en satellitt som ikke blir oppdatert når prosjektet er over. For å sikre lengst mulig varighet, er det vesentlig at plattformen blir videreutviklet og at innlagte katalogposter kan følge med over i nyere versjoner og eventuelt nye kataloger som erstatter den gamle.

Nasjonalbiblioteket har en egen avdeling for tilvekst og kunnskapsorganisering, og vi hadde en god dialog med ekspertene på katalogisering som endte med at vi valgte ”Alma” (Ex Libris Alma 2019). Alma er et biblioteksystem og internasjonalt standardprodukt som utvikles av Ex Libris og en tjeneste som BIBSYS leverer til bibliotek. En av de store fordelene ved å bruke Alma er at det også blir brukt av andre universitet, arkiv og bibliotek, og at det gir mulighet for framtidig utveksling og samordning av skillingstrykk på et nasjonalt nivå, kanskje også internasjonalt. Alma benyttes av cirka 80 norske fag- og forskningsbibliotek og er tett knyttet til søketjenesten Oria.

Vi var usikre på hvor mye informasjon og metadata vi kunne få inn i en katalogpost. Heldigvis fikk vi med det aller meste vi ønsket, som tittel, forfatter, utgivelsessted, forlag, utgivelsesår, sidetall, illustrasjoner, mål, førstelinje, meloditilvisning og pris. Det er viktig å merke seg at det blir lagt inn ett skillingstrykk per post. Et skillingstrykk kan bestå av flere viser, og opplysninger om trykkets samtlige viser blir skrevet inn i samme post.

En splinter ny Vise.
Eksempel på førstesiden til et trykk som skal katalogiseres: ”En splinter ny Vise om en menneskekjærlig Sjælesørger, som lader Folk dø uden at bryde sig om dem”.
Alma.
Slik ser det ut i Alma, der opplysningene blir lagt inn.
Oria.
Ved søk i Oria ser posten slik ut.

Nasjonalbiblioteket benytter seg av et nasjonalt autoritetsregister. Dette gjør det lettere å finne fram til personer uavhengig av stavelsesmåte. En kjent skillingsvisepersonlighet, Ole Høyland, har navnet stavet på mange måter: Ole Højland, Ole Hellan, Ole Heilan, Oulie Hiélan med flere. Med en overordnet bibliografisk post innebærer det at selv om et navn blir stavet på ulike måter i forskjellige visetrykk, bøker og så videre, vil man kunne finne veier rundt i de ulike trykksakene hvis man leter etter vedkommende. Det samme gjelder for land, byer og mindre steder; for eksempel er utgivelsesstedet Christiania og Kristiania også søkbart som Oslo.

Emneord

I tillegg kan det skrives inn emneord i Alma. Noen mener det er best å ikke bruke emneord i det hele tatt fordi det kan være like villedende som veiledende. Andre foretrekker å bruke mange emneord for å gi en grundig beskrivelse av innholdet i ei vise. Jeg hadde en historie om et av de store østeuropeiske tradisjonsarkivene i bakhodet; det ble brukt enorme ressurser for å katalogisere ekstremt detaljert, noe som skal ha ført til at nesten ingen brukte disse katalogene etter noen år fordi de var umulig å finne fram i og rettet mot helt spesielle interessefelt og forskningsområder som ikke var så relevante lenger. Sann historie eller ikke, som vi vet er ikke forskningsfokus noe stabilt og fastlåst, men endrer seg til ulike tider og i ulike miljøer.

Min egen bakgrunn og erfaring med emneord og sjangerbetegnelser hadde jeg fra mine år i Norsk visearkiv. Daglig leder ved arkivet, Velle Espeland, hadde utviklet en egen datakatalog for arkivet med en rikholdig emneordsliste. Sjangerbeskrivelser, emneord og stikkord var utviklet gjennom 30 års bruk, og søk og gjenfinning fungerte svært godt for visearkivets rikholdige samling. Vi benyttet oss også av en tesaurus spesiallaget for Norsk visearkiv av bibliotekar Hanne Heiberg (Heiberg 1991). I arbeidet med å komme fram til gode termer som emneord og sjangerbeskrivelser for Nasjonalbibliotekets skillingstrykkprosjekt ble det også sett mot det amerikanske prosjektet EBBA, English Broadside Ballad, ved University of California i Santa Barbara (EBBA 2019). Skillingstrykkene skal etter hvert få en egen spesialbibliografi, så forslag til termer skulle deretter knas sammen med emneordene som allerede er i bruk i Nasjonalbibliotekets spesialbibliografier (Nasjonalbibliotekets spesialbibliografier 2019). NB har gjennom flere år laget spesialbibliografier over ulike tema og personer, blant annet over skrifter om og av forfattere som Knut Hamsun og Camilla Collett, litteratur fra og om 1814 (Norge fikk egen grunnlov) og den norsk-amerikanske samlingen ved NB. Nasjonalbiblioteket har en egen oversikt over vokabularer og kodelister som er brukt til metadata (Nasjonalbibliotekets oversikt over vokabularer 2019), og for skillingstrykkenes del skulle vi forsøksvis bruke emneord og sjanger/form-termer fra ”norvok”-listene (Nasjonalbiblioteket, ”Norvok-lister”, Emne 2019). Det var en ganske krevende prosess, og lista vi endte opp med ble en blanding av overordnede og underordnende termer. Vi startet for eksempel med å bruke termene ”Fattigdom” og ”Rikdom”, men endte opp med det ganske så kjedelige ”Økonomi” fordi de fleste visene som omhandlet fattigdom handlet også om rikdom. Emneordslistene til Nasjonalbiblioteket er godkjent av Library of Congress. Det kunne også hentes termer fra nettsiden Humord, som er en norsk tesaurus for humaniora og samfunnsvitenskap utviklet ved norske universiteter (Universitetsbiblioteket i Oslo, Humord 2019). Disse litt detaljerte beskrivelsene er kanskje for spesielt bibliotekfaglig interesserte, og det hele kompliseres ved at disse omfattende bibliotek- og arkivverktøyene er under bearbeidelse og utvikling. Akkurat nå arbeider NB sammen med andre metadataleverandører for å lage en tesaurus for sjanger/form-emneord. Der vil det bli overordnede og underordnede termer, og søk kan utvides og snevres inn.

Men beslektede spørsmål dukker også opp når vi løfter blikket fra katalogene og bibliotekenes metadata-diskusjoner. Da møter vi og går inn i de samme diskusjonene og problemstillingene som forskere, arkivarer og bibliotekarer har gjort før oss. Hvilke merkelapper setter vi på, i vårt tilfelle, viser og sanger. Hvordan grupperer og ordner vi et materiale. Deler vi for eksempel inn etter innhold, funksjon eller stil? Hvis vi må velge ett av to: Er ”Sømanden og hans pige” ei sjømannsvise eller ei kjærlighetsvise? Kanskje begge deler, men er vi sikre på at sjømenn sang visa? Torunn Eriksen skriver følgende i Skillingsviser. En analyse av folkelige viser:

Det sier seg sjøl at det under arbeid med registrering og katalogisering av folkelige viser, er behov for et system hvor alle tekster kan ”lagres” på en måte som gjør det mulig å finne fram til dem igjen. Så langt råd er må kategoriene være entydige og ikke altfor detaljerte og direkte knytte seg til hver enkelt teksts særegenhet. Men det har altså vist seg vanskelig å få til en gjennomført, entydig modell for klassifisering av visetekster. Det har tvunget seg fram behov for å gjøre bruk av kategorier som når tekstene på flere plan, og vi må akseptere at det nå og da vil herske tvil om hvor en tekst skal høre hjemme. (Eriksen 1986:33)

I Alma, som Nasjonalbiblioteket som nevnt har valgt å bruke som katalog for sine skillingstrykk, kan man legge inn flere termer for å beskrive ei skillingsvise. Med noen få unntak har vi bestemt oss for å heller bruke termer som ligger under generelle emneord enn termer som hører under form/sjanger. Handler visa om kjærlighet, bruker vi heller termen ”Kjærlighet” enn ”Kjærlighetsvise”, og avhengig av kjærlighetshistoriens gang i visa, kan vi legge til emneord som ”Sjømenn”, ”Ekteskap”, ”Flørt” eller ”Utroskap”. Noen relevante termer for sjanger/form var allerede etablert i spesialbibliografiene, og vi valgte å beholde noen av disse, som ”Emigrantvise” og ”Ballade”. ”Nyhetsvise” ble lagt til, selv om det innimellom kan diskuteres om ei vise er ei nyhetsvise eller ikke. Alle trykkene får form/sjanger-termen ”Skillingsvise”. I all hovedsak har vi imidlertid altså valgt å bruke emneord, men forsøke å ikke ha en altfor stor mengde termer. I skrivende stund har vi omtrent 80 termer. En av grunnene til at vi forsøker å holde antall emneord nede på et noenlunde oversiktlig nivå, er at forhåpentligvis er det flere som kommer til å vurdere hvilke emneord og andre metadata som skal kobles til skillingstrykkene, og vi anser at det er større sjanse for at flere tenker og velger noenlunde likt hvis det ikke er altfor mye å velge mellom. I tillegg vil for mange termer per trykk og vise gjøre at detaljnivået fort blir for høyt. Spekteret av hva skillingsvisene handler om er imidlertid stort, så det er en balansegang å holde antall termer nede samtidig med at vi klarer å dekke visenes mangfold.

Det som fort kan falle ut av en nyskapt liste som vår, er tidligere generasjoners kategoriseringer av visene. Og spesielt interessant er terminologien fra skillingsvisenes egen samtid. I enkelte bibliotek og arkiv, som hos Kungliga biblioteket i Stockholm, er en del av visetrykkene delt inn i kategorier med hyllesignaturer som ”Visor om blinda”, ”Visor om brännvin och kaffe”, ”Julvisor”, ”Visor om missdådare”, ”Nid- och skandalvisor”, ”Sinclairs visa” og ”Fregatten Fröjas resa” (fra foredrag av Karin Strand ved NBs skillingstrykkseminar i 2018). Dette er spennende med tanke på hva tidligere bibliotekarer og forskere har sett på som viktige og relevante termer, det gir perspektiver på vår tids ståsted og bekrefter vår egen manglende objektivitet. Ved NB har vi eldre beskrivelser av samlingene, men så vidt jeg vet er det uklart hvilke skillingstrykk de konkret viser til. Det har dermed ikke vært aktuelt å ta med slike beskrivelser i vår liste over emneord og sjanger/form-beskrivelser. En annen innfallsvinkel er å bruke skillingstrykkenes egne beskrivelser av hva de handler om, noe som gjerne gjenspeiles i visetitlene; ”Frier-Vise”, ”Nyeste vise Indeholdende en humoristisk fremstilling af ægtemandens kval, naar hans kone ikke alene er grætten, men også stærk” og ”Fuldstændig Beretning om ny Vise om det skrækkelige Mordattentat paa Keiser Wilhelm, i Berlin 2den Juni 1878”. Men ikke alle titler er så beskrivende, og i prinsippet følger vi skillingstrykkenes egne beskrivelser av visene når de er gitt, som i de nevnte visene der metadata blant annet er ”Frieri”, ”Humor”, ”Ekteskap”, ”Kjønn”, ”Mord”, ”Monarki” ”Keiser Wilhelm” og ”Berlin”.

Torunn Eriksen skriver om registrering og katalogisering av folkelige viser at hvordan en registrant blir seende ut, vil avhenge av hva slags hensikt den skal tjene. ”På den ene siden må modellen egne seg for arkivering av slikt materiale, og på den andre siden må den også egne seg for all slags aktiv bruk av det” (Eriksen 1986:34). Hva man velger av inndelinger, kategorier og termer er i tillegg ofte også avhengig av hvilke systemer og kataloger man har til rådighet.

Digitalisering

Når skillingstrykket er katalogisert, går det til digitalisering. Det norske Nasjonalbiblioteket startet i 2006 med systematisk digitalisering av alle sine samlinger som et ledd i arbeidet med å bevare dem for framtiden og gjøre så mye som mulig av kulturarven fritt tilgjengelig på nett. I skrivende stund, 1 juli 2019 kl. 13:42, ligger det 5 539 237 digitaliserte enheter tilgjengelig på www.nb.no. Dette inkluderer aviser, bøker, foto, plakater, film, fjernsyn, musikk, kart, skillingstrykk, manuskripter med mer. Mye av digitaliseringen foregår maskinelt, men en god del må håndteres forsiktig manuelt, som gamle håndskrevne manuskripter og utgivelser med svært skjørt papir som skillingstrykk. Etter publisering har materialet ulik tilgjengelighet avhengig av alder og innhold. Av opphavsrettslige grunner kan det meste kun leses fra norske IP-adresser, men mye av det eldre materialet kan ses og lastes ned også utenfor Norge, deriblant de aller fleste skillingstrykkene.

I tillegg til at skillingstrykkene blir digitalisert, blir de OCR-behandlet (Optical Character Recognition), en teknikk for elektronisk eller maskinell oversettelse av trykte bokstaver eller håndskrift. Dette er en del av NBs søke-API (programmeringsgrensesnitt) som innebærer søkemuligheter med utgangspunkt i både metadata fra Alma og digitalisert objekt. I vårt tilfelle kan man med andre ord fra www.nb.no søke i skillingstrykkenes metadata og gjøre fritekstsøk i skillingsvisetekstene, både på skrifttypene antikva og fraktur, i ett og samme søk. Søk i OCR-materiale gir ikke hundre prosent treff, særlig ikke når selve papiret har hatt smuss eller rifter. Men kombinasjonen av metadata som blir lagt inn ved katalogisering og fritekstsøk, gir ganske gode mulighet for å finne det man leter etter. Ved digitalisering benytter NB også IIIF (International Image Interoperability Framework), et internasjonalt rammeverk som gir muligheter for deling av digitale bilder som fotografi, bøker, kart, manuskript og noter. Teknologien gjør det mulig for ulike institusjoner og forskere å samle og dele objekter på en ny måte.

Avslutning

Ved det norske Nasjonalbiblioteket har det vært flere fagfelt som har møttes i dette prosjektet: bibliotekarer med ekspertise på ulike deler av katalogisering og metadata, forskningsbibliotekarer med fordypningfelt innen musikk- og kulturhistorie, konservatorer, ingeniører og nettsideutviklere. Godt samarbeid og vilje til kompromisser har vært helt avgjørende. Det hele er en balansegang mellom det som er ønskelig og det som er mulig per i dag. Mye er nå fastlagt, mens noe fortsatt er mulig å videreutvikle når mulighetene byr seg.

Nasjonalbiblioteket er altså i gang med å ta fysisk bedre vare på skillingstrykkene, det er laget en emneordsliste, vi er i gang med å katalogisere og digitalisere, og de aller første trykkene ligger ute på NBs nettbibliotek. I skrivende stund dreier det seg om nærmere 300 skillingstrykk. Vi har fått en inngang til skillingsvisene fra Nasjonalbibliotekets nettside (www.nb.no/skillingstrykk/), og etter hvert blir det laget en spesialbibliografi. Og samtidig skjer det ting med formidling av skillingstrykk ved Norsk folkeminnesamling, Universitet i Oslo (Universitetet i Oslo, Norsk Folkeminnesamling, Skillingstrykk 2019) og ved Gunnerusbiblioteket, NTNU, Universitetet i Trondheim (”Skillingsvisene 1550–1950. Den forsømte kulturarven”). Ved Glomdalsmuseet i Elverum, Anno Museum, er de godt i gang med å katalogisere og publisere sine trykk, og de bruker samme katalogsystem som NB, Alma, noe som gjør det lett å utveksle informasjon (Glomdalsmuseet, Anno Museums skillingstrykkside 2019). Ved Uppsala universitetsbibliotek har de nylig digitalisert Hanna Enfalks register over skillingstrykk med trykkeår fram til 1875. Sammenlagt dreier det seg om over 10 000 skillingstrykk som nå er lettere gjenfinnbare ved hjelp av dette registeret (Uppsala universitetsbibliotek, Skillingstrykkregister 2019). Fra Finlands Nationalbiblioteks hjemmeside kan man nå søke i digitaliserte register og kataloger, og svært mange av skillingstrykkene er digitalisert. Registrene til den tidligere nevnte Palsbos visesamling som befinner seg i Dansk Folkemindesamling i Det Kongelige Bibliotek i København, ble digitalisert i 2018. Enkelte trykk er allerede er digitalisert og blir det fortløpende ved bestilling.

I artikkelen ”Skillingsvisene i Norge 1550–1950. Historien om et forsømt forskningsfelt” argumenterer Siv Gøril Brandtzæg for et fremtidig forskningsløft på denne neglisjerte sjangeren, og at dette avhenger av en storstilt digitalisering av de vanskelig tilgjengelige trykkene (Brandtzæg 2018:93). ”I en database kommer man tett på det historiske trykket som er scannet i original; man har muligheten til å zoome inn og ut av tekstsiden, og man kan studere alt fra illustrasjoner til trykkemåte, annotasjoner, skrift og noter. Digitalisering muliggjør også sammenligninger på tvers av samlingene”, skriver Brandtzæg (2018:106–107). Et Nordisk perspektiv på kataloger, databaser og digital formidling av skillingstrykk er også ønskelig. Skillingsviser som formidlet nyheter, de ulike tiders slagere, humor, politikk og samfunnsblikk krysset landegrensene ved hjelp av omreisende selgere og sangere, og vi finner mye fellesgods mellom nabolandene.

På sikt er det ønskelig at våre ulike nettsider, kataloger og digitaliserte trykk på en eller annen måte skal kunne hentes og eventuelt kobles sammen, for eksempel ved hjelp av International Image Interoperability Framework (IIIF), Application Programming Interface (API) eller andre programvarer og rammeverk. I 2018 arrangerte Nasjonalbiblioteket en internasjonal IIIF-konferanse, og selv om IIIF tydeligvis fortsatt er under utvikling, er det ikke utenkelig at et rammeverk som dette kan åpne opp noen muligheter for deling og gjenfinning av skillingstrykk og sammenlignende forskning på tvers av institusjoner og landegrenser.

Kilder og litteratur

Utrykte kilder

E-post 12.5.2016 fra Karin Strand, forskningsarkivar ved Svenskt visarkiv.

Trykte kilder

ARV. Nordic Yearbook of Folklore 2018. Skrifter utgivna av Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur Vol. 74. Uppsala: The Royal Gustav Adolphus Academy.

Brandtzæg, Siv Gøril 2018. ”Skillingsvisene i Norge 1550–1950. Historien om et forsømt forskningsfelt”. EDDA 105, nr. 2, s. 93–109.

Eriksen, Torunn 1986. Skillingsviser. En analyse av folkelige viser, basert på samlinger av skillingstrykk fra Nord Norge. Tromsø: Hovedoppgave i nordisk litteratur, Universitetet i Tromsø.

Heiberg, Hanne 1991. Tesaurus for visearkivet. Oslo: Visearkivet.

Jersild, Maragreta 1975. Skillingtryck. Studier i svensk folklig vissång före 1800. Stockholm: Svenskt visarkiv.

Piø, Iørn 1969. Produktionen af danske skillingsviser mellem 1770 og 1821 og samtidens syn på genren. København: Københavns universitets fond til tilvejebringelse af læremidler / Institut for folkemindevidenskab.

Ramsten Märta, Karin Strand & Gunnar Ternhag (red.) 2015. Tryckta visor. Perspektiv på skillingtryck som källmaterial. Skrifter utgivna av svenskt visarkiv 39, Acta Academiae Regiae Gustavi Adolphi CXXXIV. Uppsala: Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur.

Strand, Karin 2016. Brott, tiggeri och brännvinets fördärv. Studier i socialt orienterade visor i skillingtryck. Möklinta: Gidlund.

Nettsider

Det Kongelige Bibliotek, Danmarks Nationalbibliotek, Palsbos visesamling: http://www.kb.dk/da/nb/fag/dafos/Palsbo/Index.html#ancher6 (lastet ned 26.6.2019).

English Broadside Ballad Archive (EBBA), University of California i Santa Barbara: https://ebba.english.ucsb.edu/ (lastet ned 1.7.2019).

Ex Libris Alma, https://www.exlibrisgroup.com/products/alma-library-services-platform/ (lastet ned 1.7.2019).

Finlands Nationalbibliotek, Skillingtryckssamlingen, https://www.kansalliskirjasto.fi/sv/samlingar/skillingtryckssamlingen (lastet ned 26.6.2019).

Glomdalsmuseet, Anno Museums skillingstrykkside: https://glomdalsmuseet.no/skillingstrykk (lastet ned 2.7.2019).

International Image Interoperability Framework (IIIF), https://iiif.io/ (lastet ned 3.7.2019).

Musikverket 2013, ”Utanförskapets röster”, https://musikverket.se/artikel/utanforskapets-roster/ (lastet ned 2.7.2019).

Nasjonalbiblioteket i Norge, ”IIIF internasjonal konferanse ved Nasjonalbiblioteket, 18. desember 2018”: https://www.nb.no/hva-skjer/iiif-conference/ (lastet ned 3.7.2019).

Nasjonalbiblioteket, ”Norvok-lister”, Emner: https://bibliotekutvikling.no/content/uploads/2019/12/norvok_emner20190926-cleaned.pdf (lastet ned 20.12.2019). Sjanger/form: https://bibliotekutvikling.no/content/uploads/2019/12/norvok_sjangre20191010-cleaned.pdf (lastet ned 20.12.2019).

Nasjonalbibliotekets spesialbibliografier: https://www.nb.no/ressurser/bibliografier/ (lastet ned 1.7.2019).

”Skillingsvisene 1550–1950. Den forsømte kulturarven”, blogg for prosjektet: https://skillingsviser.no/ (lastet ned 1.7.2019).

Universitetet i Oslo, Norsk Folkeminnesamling, Skillingstrykk: https://www.hf.uio.no/ikos/tjenester/kunnskap/samlinger/norsk-folkeminnesamling/skillingstrykk/ (lastet ned 2.7.2019).

Universitetsbiblioteket i Oslo, Humord, https://www.ub.uio.no/bruk/sok-i-hele-biblioteket/vokabularet-humord//index.html (lastet ned 3.7.2019).

Uppsala universitetsbibliotek, Skillingstrykkregister: https://bit.ly/3byZoLA (lastet ned 1.7.2019).

Åbo Akademi 2019, ”Kommunicerande konsumtion. Kringvandrande försäljare och kulturmöten i Finland 1800–1940”, http://blogs2.abo.fi/kommunicerandekonsumtion/ (lastet ned 2.7.2019).

Please read our new privacy policy I accept
I vilken roll huvudsakligen läser du tidskrifter publicerade i Journal.fi?

Efter att du besvarat frågan spårar undersökningen vilka artiklar som läses med den valda rollen fram till 31.3.2020. Denna data kan inte kopplas till en enskild person.

Delta i vår läsarundersökning